| |
|
|
|
| |
|
Silketrykk 1972 - 1982
Utstilling i Bergen Kunsthall / nr. 5, 2005. |
 Artikkel av Dag Sveen
Svein Rønnings silketrykk
Konsept og visualitet
|
| |
|
|
Når jeg bruker fotografier i mitt arbeid, ser jeg dem som en grid. Denne griden ligger som bunn i de fleste silketrykkene fra perioden 1972-82. Det er ikke den fotografiske fortellingen, men stoffligheten, det fotografiet står for som fenomen, som er viktig for meg. Samtidig representerer selvfølgelig det fotografiske avtrykket også en historie som det som er sett. Derfor er det en både-og-situasjon.
Fotografiet er både en projeksjon og en flate med en struktur som vi velger å se som noe vi gjenkjenner. Altså både tingen i seg selv og det den viser til. |
| "Kartlegging." 1973 |
|
 |
|
| |
|
 |
Fotografiet er en grunnstruktur, lik det digitale bildets matematiske oppbygging. Seurats pointilisme, Monets vannliljeimpresjonisme, Pollocks splashbilder og flimmeret som dukker opp på tvskjemen etter endt sending, er en og samme sak, Hvordan er verden bygget opp og hvorfor blir de enkelte formene seende ut slik de gjør? I denne sammenhengen handler det ikke om atomer og molekyler, Det dreier seg mer om bilder som møter en støysender. Dette møtet skaper en forvrengning, ”scrambling”, som fører til en annen visning av stoffet enn det vi kjenner til. Logikk, absurditeter. Kaos og pussigheter i skjønn forening. |
| "Last Exit" 1978 |
|
| |
|
|
|
| |
|
 |
Den fotografiske bunnen ligger som en armering i silketrykkene. Av og til trer fotoet fram som seg selv, og av og til blir fotostrukturen borte i overmalinger og fargelag.
En av årsakene til at jeg i silketrykkene arbeidet med utgangspunkt i foto, var den friheten som dette skapte. Friheten fra det håndlagede, fra det tradisjonelle kunstnerstrøket og friheten fra reportasjen. Det var ikke kunstfoto; de var ganske rå både som utsnitt av virkeligheten og som ikke-fortellende strukturer. Det vil si: Det var viktig at de ikke var selvstendige kunstneriske fortellinger. |
| "Sølvkua" 1976 |
|
| |
|
|
|
| |
|
Fotoet i silketrykket er en terskel og en åpning til noe annet. De er et middel, en mulighet til skape en form for magisk realisme. De er det de er, samtidig viser de til noe annet.
Jeg har alltid følt meg tiltrukket av den ambivalensen jeg føler overfor klisjefyllt fargebruk, blant annet fordi dette e4 forbundet med noe annet enn kunst; snarere parfymerier og konditorfag. Det sentimentale og barnslige. I serien Drømmen om America 1-4, bygger fargene opp under illusjonen og oppriktig forventning om noe som bare finnes i forestillingen; California og Hollywood som symbol for en virkelighetsfjern kultur, samtidig som fargene uttrykker en barnslig glede over drømmen, og en sanselig fryd over det banale og samtidig vakre. I tillegg tunge og mettede fargeklanger som for eks. i Frost, der fargene er transparente og giftige. De har like mye en betydning for innholdet som i Drømmen om America-serien.
Kunst er en blanding av stupide handlinger, intuisjon, nysgjerrighet og kalkulerte grep. Det kan oppleves som en avdekking av et stoff som synes å leve som soppens mytel; et skjult forgrenet nettverk. Det er fascinasjonen over hva som kan dukke opp, koblet mot beregninger av visuelle virkemidler som en av de viktigste tingene i arbeidet.
Svein Rønning
Artikkel av Dag Sveen om Svein Rønnings silketrykk. |
| |
|
|
| |
|
|
|
| |
|
"Dagboknotat" 1981
|
"Dagboknotat Watts" 1979 |
| |
|
|
| |
|
 |
 |
| "Drømmen om Amerika 1" 1979 |
"Kontorlandskap" 1976 |
|
| |
|
 |
|
 |
|
 |
| "Tåkestudie I, II og III" - 1976 |
|
|
|
|
|
